Hund og trening

En usigelig kjedelig overskrift, det høres i grunnen ut som jeg skal ha et lite foredrag om agility eller helsefordelene ved å ha hund. Det har jeg ikke tenkt.

Alle har nå fått med seg at vi fikk oss Rhodesian Ridgeback for drøye to år siden. Noe av grunnen for min del var å få noe som ville dra meg ut av sofaen og ut i frisk luft. Det fikk jeg. Jeg har lært hva som er gode klær og at det meste da er godt vær.

På et tidspunkt i hundeeiertilværelsen kjente jeg at å bare komme seg ut (og gå) ikke var nok. Jeg hadde lagt et tjuetall på vekta fra jeg gifta meg til jeg fikk hund og det måtte jeg gjøre noe med. For å slå to fluer i samme smekk (man er jo tross alt lat) fant jeg ut at jogging måtte være det rette; det kostet kun treningstøyet, turen måtte jeg jo ut på likevel.  Som tenkt så gjort; julepresangpengene fra svigermor ble brukt opp på nyttårsaften, på splitter nytt løpetøy og 1. nyttårsdag stod jeg klar.

Det kunne stoppet der, for det er jo det vanlige med nyttårsforsetter. Heldigvis skriver vi nå august og jeg løper ennå. Jeg har løpt i sol og regn og 12 minusgrader. Og bikkja er med.

Da vi gjorde forundersøkelser på hunderaser for 3 år siden ble et av minuspunktene for RR et utsagt på Dogs 101 på Discovery; "the Rhodesian Ridgeback is a dog for athletes". Det er mange ord man ikke kan bruke om herr og fru Megminemitt og blant dem troner "atleter" nokså høyt. Men jeg kan meddele at RR nok er en hund for atleter, men det er kun i go'vær!

Og da til dagens opplevelser. Siste uka har vært varm. Kjempevarm! Og klam. I går kveld begynte det å letne og da til store mengder regn (har vi egentlig takrenner på huset vårt, tro?) og slagverkskonsert med pyroteknikk fra oven. Jeg droppet for første gang (!)en planlagt løpetur med tanke om at siden det var lørdag dagen etter kunne jeg ta med meg bikkja og løpe på morgenen.

Så jeg stod opp frisk og rask i morges til forsiktig solskinn. Pakket rompetaska med godbiter (til bikkja), fløyte (også for innkalling av bikkje, ikke konsertbruk), kobbel og andre nødvendigheter. Da jeg kom meg ut på motorveien åpnet himmelen seg. Litt demotivert, men jeg kjørte da likevel, andre ganger har jeg nemlig hatt så flaks at regnet slutter i det jeg går ut av bilen.

Det gjorde det ikke i dag. Parkerte, kvinnet meg opp og gikk for å hente bikkja i bagasjerommet. Han fortrakk ikke en muskel da jeg åpnet burdøra. Da jeg lokket på ham bare så han dumt på meg. En bil med mann som kikket oppgitt mot himmelen, parkerte ved siden av oss.

Jeg fikk omsider bikkja opp i sittende stilling. Da jeg prøvde å dytte/dra ham ut, rygget ham og latet som han var en chihuahua innerst i buret. Mannen i nabobilen lo åpenlyst.

Da regnet bremset littegrann gikk bikkja i stående og jeg fikk dratt og dyttet ham ut omsider. Innen vi hadde kommet oss godt i gang på runden rundt Stokkavannet hadde regnskyene dratt sin kos og jeg følte meg i kjempeform.

Men hva er dette? Hvorfor er det så tungt å løpe når det (i motsetning til vanlig) ikke gjør vondt i leggene? Jeg snur meg for å oppdage at atletbikkja ikke er like motivert som matmoren sin. Han løper motvillig og akkurat så sent at båndet er stramt. Jeg kunne hatt lyst å tillegge ham hensikten av å gjøre det for å få meg til å føle meg sprek, men resten av turen viste det motsatte. Den bikkja er gjennomført prippen. Da vi kommer 5,8km inn i 8,4km-turen skjer det jeg hadde begynt å tro at ikke skulle skje. Himmelen åpner seg mer enn noen gang, pyro- og slagverkskonserten når nye høyder. Jeg kunne bare se et par meter foran meg og jeg ble så våt! Til og med der sola aldri skinner ble jeg våt, ikke så våt at det drypper men så våt at det renner! Ordet våt er egentlig understatement of the year.

Og bikkja ble plutselig det loddet om foten man ikke vil ha når man bader. Gjøken ville snu (uten å vite at det var lengre enn å fortsette). Han mente at det var mindre regn ute på de åpne slettene enn i "alleen" langs stien (hvor man får bittelitt ly fra trærne). Han trodde han kunne få ly fra skvallerkålen i veikanten. Han trodde han ble mindre våt hvis han gikk fremfor å løpe. Han enset ikke lyn og torden, kun det drepende (tror han) regnet. For en tur! "A dog for athletes". Ha-sørens-ha!

Helt til vi kom til veiskillet der vi svingte tilbake til bilen. Han kjente seg igjen! For første gang var det litt tak i ham og for første gang løp han foran meg. Bare synd han ikke skjønte det før - nå gikk det fort!

Og som den grusomme matmor jeg er (med nyvasket hus) - skulle jeg ha våt bikkje i hus skulle det være REN, våt bikkje. Sporenstreks i dusjen med både ham og meg, bikkja satt og skalv da han skjønte hva han hadde i vente. Og da han var ferdig limte han seg i sann RR-ånd til madrassen sin i stua og der har han ligget resten av dagen. Fullstendig mentalt utslitt.

"Er det ikke stress med så stor hund, trenger de ikke mye mosjon og sånn?" *latterkrampe*

Ikke fra dagens tur, bildet over var bare en tur i lett duskregn. Så kan du tenke deg...

Multitasking er ut

Man lever travlere dager for hvert år som går, kjennes det ut som. Noen ganger blir det rent for mye for noen og enhver, mens man så vidt klarer å holde hodet over vannet resten av tiden. Det er ikke det at for eksempel undertegnede er 100% effektiv hele våkentida, men når man først setter seg ned, siger hele dagen på.

På jobb oppleves også druknefølelsen med ujevne mellomrom. Man har 14 ting som helst skulle vært gjort øyeblikkelig (i alle fall for de av oss som ikke liker å utsette ting). Men faktum er jo at man bare kan gjøre

en ting om gangen.

En ting om gangen; det holder jeg på å lære meg. Jeg kan godt tenke et skritt frem hele tiden, men bare gjør en ting om gangen. Studier viser også at man da gjør det mer effektivt og det er også min opplevelse de siste ukene hvor jeg har prøvd å gjennomføre dette.

Man har 4 hauger papir på pulten - ta ett ark om gangen.
Man har 32 uleste mails den siste timen - les en om gangen, og gjør den ferdig før du begynner på neste.
Gjør gjerne de tingene du har færrest av først, for eksempel har du èn lunsj å bestille, 8 papirordre å punche og 15 mail å besvare, gjør tingene i den rekkefølgen for det er deilig å huke ting av på to-do-lista. Så føler man at man har bedre tid når man må gyve løs på de større oppgavene.

Har opplevd flere ganger de siste ukene at jeg har tenkt i begynnelsen av dagen at "dette går aldri bra, jeg kommer til å få DET etterslepet" - gjør èn ting av gangen og kvart på fire var man jaggu ferdig.

Hjemme like så; man har et helt hus man må vaske, 4 hauger med skittentøy å bli kvitt og 2 tørkestativ med klær å tømme. Gjør èn oppgave om gangen. Og tenk en oppgave frem; ta med skittentøy ned når du henter støvsugeren opp. En ting om gangen - i riktig rekkefølge.

Det levner kanskje ikke noen tvil om at jeg er fan av the slow movement?

Jeg slår et slag for den "innholdsløse" ferien!

For å nevne litt bakgrunn for denne uttalelsen:

1) Husfrua uttalte før hymnens lenker ble smidd at hun ALDRI skulle feriere i telt, combicamp, campingvogn eller noe som liknet og hotellstandarden skulle inneha 4 stjerner eller mer.
2) Husfrua er av oppfatningen av at unger har godt av å kjede seg og lære selvaktivisering men husbond (godt influert av yngstemanns ekstreme destruktivitet ved kjedsomhet) har større hang til voksenstyrt aktivisering av unger på fritid.
3) Husfrua som nå vel kan regnes for å være litt high maintenance misliker brukte saker og ting (foruten "antikviteter").

Nå er pinsen omtrent overstått og det meget vel! Eldste uttalte i bilen på vei hjem at "jeg har hatt det SÅ kjekt!". La oss nå ta et lite resymè av pinseferien vår som gikk til RR-dagene på Hamar;

1) Biltur i bil (som heldigvis startet etter å ha blitt trillet i gang i en nedoverbakke) uten fungerende aircondition i 32 varmegrader i 12 timer.
2) Overnatting i LEID campingvogn.
3) 32 varmegrader om dagen = ca 4 varmegrader om natta - i leid campingvogn.
4) Voksenstyrte aktiviteter; handle middag, pledd til å bruke om natta (siden husfrua bare pakket dynetrekk uten dyner siden det var meldt 32 varmegrader - om dagen), se på bikkjer som prøver å ta seg pent ut - i 32 varmegrader, i bushen i Hedmark, spise av engangstallerker med engangsbestikk (o'joy).
5) Unger som ikke sovner før etter voksenleggetid grunnet 3465 grader i campingvogn. Frem til de voksne (på ferie) faktisk legger seg - se punkt over.
6) Kjøre samme distanse hjem igjen, etter klokken seks på kvelden - vi var hjemme ca 3 på natta. Og ungene sovnet ikke før midnatt.

For de av oss som finner en viss tilfredsstillelse av pessimisme, har vi nå hatt ferien fra det landet som starter på H. Men la oss ta et sammendrag av det hele sett fra barnas side:

1) En medbrakt valpekasse med 11 fantastisk nydelige RR-valper på 7 uker rett ved siden av campingvogna
2) Mjøsa - med badetemperatur
3) Lånt bil som det var lov å sitte på førersiden på så lenge nøkkelen av i voksenlomma og førerdøra var åpen
4) Is - jada!
5) Pølser - jada!
6) Stolthet over å kunne vise frem bikkja/hesten sin til andre som heller ikke fikk chihuahua som familiehund
6) Nye venner

Drømmeferie - tross alt :-)

Jante meg langt inni granskauen!

Jula varer helt til påske er det noen som sier og siden det nå ER påske er det vel på tide med et nytt innlegg. For inspirasjonen kom overraskende nok over meg... på Coop Mega, under påskehandelen.

Det skjedde i de minutter jeg plukket smågodt til påskeeggene at det kom en fremmed jente på 6-7-8 år sammen med mammaen sin bort dit jeg stod. Jeg hørte hun hvisket noe til mammaen som endte med "...er det lov?". "Ja, det er helt lov!" repliserte moren og pirker meg på armen og sier videre "hun ville gjerne si noe til deg!". Og da sier jenta gullkantede ord jeg aldri kommer til å glemme.

"Du er så fin!"

Jeg ble himmelfallen og månebedutten (dotten?) og lykkelig og glad og beruset på en gang og det har ligget og marinert i alle bevissthetens lag siden da. Og tankerekkene kommer som perler på en snor. Så tøff hun var! Mye tøffere enn meg! Jeg kan godt gi komplimenter til venner og kolleger, men det har aldri skjedd at jeg har våget å gjøre det til noen jeg ikke kjenner, eller bare kjenner fjeset på. Da jeg kom til kassa skulle damen foran meg i køen betale ukeshandelen med femtiører (noe jeg ikke oppdaget før etter jeg hadde lagt halve påskehandelen på båndet). Hun sa til slutt (da maskinen ikke klarte å svelge unna alle myntene) at hun kunne veksle et annet sted slik at han kunne ekspedere meg. Og gutten bak kassa (som forøvrig alltid smiler og er blid på en sånn måte som gjør at alle bare MÅ like ham) sier "av alle kasser vi har tilgjengelig valgte du min som går seinest - jeg må være spesiell!" Og jeg stod der som en idiot av en lodott og tenkte med meg selv - "ja du ER spesiell. Jeg blir ALLTID glad når jeg ser deg, du smiler alltid uansett hvor kjipe kundene dine er". Hvorfor kunne jeg ikke bare si det? Han hadde jo til og med lagt opp til det!

Jeg er jo en type som er over gjennomsnittet opptatt av hva andre mener om meg til enhver tid og det bunner bare i lav selvtillit. Ergo husker også underbevisstheten min alle menneskers dumme reaksjoner på fine ord og handlinger. For eksempel om en tidligere kollegas smil. Blidere dame skulle man lete lenge etter. Hun smilte og smilte og lo og var høflig og hyggelig dagen lang. Og ble mang en gang møtt med et tilsvarende surt tryne - akkurat som om de måtte bli ekstra sure fordi hun var så hyggelig. Jeg husker folk som har baksnakket folk som gir komplimenter fordi de sikkert er "homo" eller "ass-kissing" eller hva det måtte være. Og ergo sier underbevisstheten meg at man bare kan gi komplimenter til folk man kjenner. Og det skal helst være om overfladiske ting som ny sveis eller nytt tøy. Sjelden om gode personlighetstrekk eller handlinger (sistnevnte unntaksvis når man får noe selv).

Men jeg tviler vel sterkt på at det bare er jeg som blir lykkelig over at vilt fremmede mennesker legger merke noe positivt ved meg. Blir ikke alle glade av sånt? Får ikke alle lyst til å gi den gleden videre i form av komplimenter eller overbærenhet med ting man vanligvis tilter av? Blir man ikke bare rett og slett et bedre medmenneske av det?

Så sent som for et par måneder siden hadde jeg drømmekunden. Ikke i den betydningen at han handlet så det sang etter, det var vel snarere tvert i mot. Men han var så hyggelig! Og overbærende! Han var høflig og spurte pent. Da jeg sa at jeg ikke var møbelselger (og han spurte om møbler) sa han veldig pent at det gjorde ikke noe, jeg gjorde nok nytten uansett. Og da det attpåtil viste seg at vi ikke hadde det han trengte og at leveringstiden jeg oppgav på ingen måte var mulig å garantere (som enkelte kunder tror når vi sier "den kommer inn ca uke 10") var han forståelsesfull, for han jobbet selv med logistikk. Og han gikk derfra uten noe av det han trengte men var like fullt glad og fornøyd.

I mellomtiden har jeg fått ny jobb og plutselig en formiddag mens jeg steller i stand lunsj, ser jeg at nettopp denne kunden har møte med en av mine kolleger - for å selge sine logisikktjenester. Da vi blir stående å prate må jeg jo spørre om han fikk tak i det han skulle ha og at jeg husket ham igjen fordi han var så hyggelig. Kan tro han skravla i vei! Jeg tok motet til meg da (vi kunne jo nesten kalles bekjente, tross alt) og burde gjøre det hver dag. Og i alle fall neste gang jeg står i kassa på Mega og den hyggelige, unge mannen skanner varene mine. Og kanskje attpåtil til et menneske jeg aldri har sett før, hvis jeg ser noe jeg liker.

Si positive ord, og det positive gror. Noen ganger må man bare få det servert av vilt fremmede 7-åringer når man minst aner det, for å innse hvor sant det er.

Tillegg:
Må jo også ta med at hadde det ikke vært for et tilfeldig kompliment en gang for ca 12 år siden hadde jeg ikke vært gift med den fine mannen jeg har i dag. Hadde ikke han vært innom butikken jeg jobbet i da (for å se etter en kollega), hadde han ikke fjollet med kompisen sin slik at jeg la merke til dem og hadde han ikke attpåtil sagt til min kollega etterpå at "hun som satt i kassa var fin" så hadde jeg aldri kommet på å bedt kollega om telefonnummeret hans, jeg hadde aldri ringt, han hadde aldri bedt meg på date og vi hadde aldri truffet hverandre igjen. Så noen ganger er faktisk den lille kommentaren livsforvandlende :o)

Vi ønsker deg og dine en riktig god jul og godt nyttår!

Ja nå er det denne tiden igjen. Tid for kos og hygge, samle venner og familie rundt bruch- og middagsbordet, gire ned og nyte (eller som det kan leses i ansiktene til de mange som er på julegavehandel; ekstremt høyt blodtrykk, ville svettetokter og frustrasjon over alt man må kjøpe til alle disse menneskene som har alt og ikke trenger noe som helst). En viktig del av denne førjulskosen er å skrive julekort. Hvilken fantastisk tradisjon! Da jeg var liten pike var det som regel enkle julekort uten konvolutt med "God jul og godt nyttår" trykket på bildet på fremsiden med nisser eller vinterlandskap, og skrevet i håndskriften til en eldre tante på baksiden. Det tar jo ikke mange årene før slikt blir for kjedelig. Dagens julekort er riktig så avanserte!


De fleste som havner på klesklypewiren hjemme hos oss er av denne typen:

Enkle julekort med bilde av ungene på fremsiden, med eller uten "personlig" hilsen på baksiden. Og "personlig" er jo et artig fenomen på julekortfronten. Jeg har knotet selv. Jeg ønsker den jeg sender julekort til både god jul og godt nyttår (eller aller helst et godt, nytt år - for rettskrivingspedantene blant oss), men faktum er at det skal skrives flere titalls julekort så hvor personlig kan man egentlig gjøre det?


Jeg ønsker deg og dine en riktig fin julehøytid og et spennende, nytt år.
Jeg håper du og dine får en fredfull julefeiring og mange spennende utfordringer i 2007.
Måtte den fredelige juletiden bli avløst av et hemningsløst morsomt 2013!
Ta deg en marsipangris, unngå å brenne ned huset med juletreet og dropp rakettfeiringen av nyttårsaften for sikkerhets skyld!


Noen har laget tradisjon med julebrev, noe jeg i grunnen har sansen for, spesielt fra de man treffer sjelden eller aldri men likevel har et julekortforhold til. Man vet hvem som er sammen med hvem, hvor mange barn de har, hvilke aktiviteter de liker og hvor gamle alle har blitt. Nå har strengt tatt facebook tatt over den nyhetskanalen, men for de av mine bekjente som ikke er aktive i sosiale medier - sendt meg et julebrev!


Og så er det bilde da. Det er det morsomste av alt, synes jeg. Ikke bare kan man lese om at ungene har begynt på skolen og mistet tenner og kommet i puberteten, man kan også få se det med egne øyne. Nusselige tasser i julenisselue, i blåsten på stranda en høstdag, på ferie i Syden eller sammen med husets firbente. Personlig liker vi å ta med hele gjengen. Det kan jo være vel så spennende å se om husmoren har fått noen flere dobbelthaker siden sist eller alternativt mistet en eller flere bilringer. Vi kjører full pakke. Mor, far, søster, bror, bikkje, katt.


Det som derimot dessverre også er et faktum er at når mor har både mann, barn, bikkje, katt og full jobb, blir julekortskriving og ikke minst fotografering (say cheese - samtidig!) et hår i suppa når man prøver å roe julenerva med litt kanelduftende telys og pledd etter en iskald tur med bikkja, i haglskur - etter man har jobbet til 20.30.


Dog prøvde vi i helgen. Finne klær uten hull eller ketsjupflekker og imitere den perfekte harmoni sammen med husets to firbente (som forøvrig verken er i familie eller spesielt gode venner - med hverandre).


Oj:

(her trodde jeg kameraet bare var tilstede, mens jeg prøvde å finne riktig måte å holde på, men i stedet levde den sitt helt egne liv som videokamera!)

Ja, vi prøver igjen. Vi kan jo lage kollasj!

Man må ta fryktelig mange bilder for å få en kollasj som på noen måte imiterer en familie man har lyst å sende ut bilde av til nærmere 50 husstander. Og skal man få med alle må man i grunnen ha endel bilder i den kollasjen også, fant vi ut.


Og SÅ er det å finne utav teknikken til de mange julekortprodusentene på nett. Ikke bare, bare. Men da jeg endelig fant utav det kom jeg også på at det viktigste jo er tanken som teller. Jeg tenker på ørten svigersøskenbarn og -tanter, egne tanter, søskenbarn, mine barns tremenninger, gamle og nye kolleger og andre bekjentskaper. Jeg håper de vil kose seg i jula og jeg håper at året som kommer blir fint for dem også. Så jeg skrev en ferdig hilsen i kortet jeg skulle få trykket slik at det kun er adressen og frimerket som trengs av manuelt arbeid, og håper at mottakeren synes det er morsomt å se at en blondine har blitt mørk, valpen har ingen valpeliknende dimensjoner, eldste har blitt tannløs, yngste har fått kraftigere hårvekst og at familien min fortsatt holder sammen. Og at de føler at vi har tenkt på dem også, selv om kortet ikke var håndskrevet i år heller.


God jul!

Livet med en drapsmaskin

Ryktet sier at det var det oppdretters mor kalte dem da hun oppdaget at datterens lidenskap var Rhodesian Ridgebacks. Med mindre datteren har gjort en vannvittig god jobb med å skulle motbevise det for henne (det har hun jo forsåvidt), kan vi vel si at hun heldigvis tok feil.

Vel møter vi den samme fordommen når vi er ute og går tur (hovedsakelig fra andre hundeeiere som ikke har gjort grundigere hunderesearch enn å sjekke nærmeste valpeutsalg og pris før de skaffet seg bikkje), og størrelsen hans har gitt oss lyst på et digert neonskilt som sier "han er fortsatt bare en valp". Men utover det er det en sann fryd å være matforeldre.

Med innlegg fra tidligere i år hvor jeg uttalte hvor skeptisk jeg tidligere har vært til hundehold, friskt i minne kan jeg vel si at jeg har fått de fleste bekymringene mine gjort til skamme. Jeg så for meg en evig kamp om plassen i sofaen, talløse uhell innendørs, uling hele natta, behov for å rydde vekk alt som befant seg mindre enn 1 meter fra bakkenivå inne og en hund som aldri kunne være fem minutter alene. Skrekk og gru det første året, altså.

Det jeg har fått er en valp som etter kort tid skjønte at unger og hundeleker ikke er to sider av samme sak. Som nøyer seg med å gjøre "ikke ligge i sofaen" om til et definisjonsspørsmål, for han bare lener seg litt. Som (med mindre det er en katt, fugl eller potensielle firbente lekekamerater i nærheten) går pent i bånd. Som skjønner at åpen dør bare betyr "gå ut på trappa, ikke lenger". Som skjønner at åpen burdør i bilen bare betyr "gå opp på trappa og vent på meg". Som fra dag 3 har ligget pent på matta si i nabosoverommet 95% av nettene siden vi fikk ham for 7 mnd siden (resten av tiden tusler han inn til oss og stirrer lengselsfullt på dobbeltsenga helt til han skjønner at tidspunktet er feil). Som er lett å lese og som leser andre (både to- og firbente) godt. Som får mye skryt fra tilfeldige turkamerater (man får voldsomt utvidet omgangskrets når man går tur med bikkja, altså) om hvor bemerkelsesverdig rolig og avbalansert han er, spesielt alderen tatt i betraktning. Både roen og størrelsen gjør at mange ikke tror oss når vi sier han bare er 10 mnd (som han er i skrivende stund).

Verdens beste Link. Verdens største vakreste valp! Hvem kan vel si nei til disse blikkene?

Ikke bare har vi fått den perfekte familieforøkelse i form av rolig og fornuftig lynne som ikke er altfor krevende for oss førstegangseiere, det er vi evig takknemlig til Kennel Kangelani og Kennel Aminiafu for, men også en hund det er en sann fryd å hvile blikket på. Han har allerede fått en Very Good og en Excellent (med plassering som 3. beste unghanne, hvor kullbror fikk 1.) og ser frem til mange spennende utstillinger i årene som kommer. 

Enn så lenge syns vi dette har gått over all forventning til nå og går litt i spenning og venter på at hormonene skal slå ut i full blomst - da kan det bli "artige" dager! Og håper at Link synes vi er trivelige kjæledyr matforeldre også.

Mens man graver en grav...

Endelig er det tilgjengelige besteforeldre som kan passe barn, så da ble ungene sporenstreks avlevert hos nærmeste svigermor. Gravemaskin ble hentet og prosjekt "få ny mur og gjerde" og starten på "få utsiden til å bli like fin som innsiden" er i gang. Jeg har store visjoner.

Granittmur er bestemt:

Gjerde er også nesten bestemt:

Bare at vårt skal være brunsvart. Som blir den nye husfargen, neste år eller noe. Med hvite vinduer og blå inngangsdør. Åh som jeg gleder meg. I samme slengen burde vi selvsagt slengt på nye belegningsstein i Jotunheimen aka gårdsrommet, "ny" garasje i hvitmalt mur med funkisskrå på taket og glassbyggestein langs taket for å lage lys innvendig - med blå port, belegningsstein på baksiden av huset der sola aldri skinner og mose + løvetann har herredømme, granittkantstein langs hele veien og innkjørselen mot hekken, granitt og prydbark rundt alle bed og planlagt plantede vekster langs planlagt nytt gjerde. For ikke snakke om nye rekkverk i samme stil som gjerdet på terrassene/altanene/verandaene. Og ikke minst; nytt "espalier" under terrassen/altanen/verandaen. Pluss en rad med belegningsstein rundt alle bed/vekster sånn at man slipper å leke med kantklipperen hver gang man klipper plenen. Det skal ikke stå på noe...

Utenom Tid og Penger, da. Så vi tar det litt pø om pø. Foreløpig, grøftegraving :oD